Prøv å snu situasjonen på hodet

"Mamma, mamma! I dag skal vi gå å se på menneskene!", jublet Pingu. Pingu bor i et hvitt, nydelig trehus og har akkurat fylt 6 år. Han og pingvinfamilien hans er velstående, lykkelig og lever fritt - slik dyr skal. "Ja, det skal vi vennen", smiler pingumamma, Pingri, oppmuntrende tilbake.

I nærheten av der Pingu bor, er det en park hvor menneskene lever. De er blitt tatt vekk fra sitt naturlige habitat, og plassert i glassbur hvor de lever sammen. De har plass til å bevege seg, men man kan se fortvilelsen i øynene deres når de sitter i glassburene sine, og prøver å leve så naturlig som mulig - på altfor liten plass.

"Åh, se mamma!", roper Pingu ekstatisk "Et baby-menneske! Nå skal babyen mates! Vi må se!" Pingu løper mot det glassburet hvor en liten jentebaby bor. Glassburet rommer akkurat den nokså slitte krybben, med lekene hengende over. Rundt glassburet har det samlet seg dyr i alle aldre og former. De klapper, ler og smiler mot glassburet. Når babyen begynner å gråte, peker de og sier: "Nemmen, den vil jo ikke spise.", før den kollektive latteren runger igjen. Når matingen er ferdig fortsetter Pingu og familien mot et av parkens uteområder. Der lever det to mennesker på ca 3x3 kvadratmeter.

"Se, mennesket jogger.", stråler Pingu. De to menneskene jogger fra det ene gjerdet til det andre, av og til legger de seg ned og tar noen pushups. Da jubler publikum, og kaster mat over gjerdet i premie. Som regel kaster de ikke mer enn en kjeks, og da blir det krangling over kjeksen. Dette underholder enda mer, så da kaster de mer mat, mens de flirer høylytt over atferden til menneskene.

Etter mange timer i parken, bestemmer familien til Pingu seg for å dra hjem. De går hånd i hånd ut av parken, og Pingu smiler fra øre til øre. "Dette har vært en gøy dag, mamma!", smiler Pingu. "Ja, vi må gjøre det igjen", svarer Pingri oppmuntrende.