Kjære tigger...

Kjære tigger, rusmisbruker og hjemløse. Kjære dere, som står alene med pappkruset i hånden, og en bekymret mine i ansiktet. Kjære dere, som står gatelangs hver bidige dag, og håper at noen ser dere. At noen hører dere. Jeg ser dere.

Jeg går forbi deg hver eneste dag; gjerne flere ganger daglig. Noen ganger har jeg et rundstykke, et smil eller en liten, ussel pengesum å tilby. Noen ganger ser jeg på deg, og smiler. Noen ganger går jeg med blikket vendt nedover mot mine egne bein, bare for å unngå deg. Noen ganger går jeg med bestemte skritt og hodet hevet, og det ser kanskje ut som at jeg ikke ser deg. Men jeg gjør det. Jeg ser at du skjelver av kulde, at beina dine gjør vondt og at du ikke smiler lengre. Jeg ser at blikket ditt er fortapt, og at mimikken i ansiktet ditt stråler alt annet enn velbehag og glede. Jeg ser at du gir opp, litt og litt for hver dag. Jeg ser at du prøver å få kontakt med utallige mennesker, men de gjør som meg, unngår deg. Unngår øyekontakt. Men jeg ser deg.

Det er vondt å passere deg, der du står alene, på det samme gatehjørnet ti-tolv timer om dagen. Det er vondt å gå forbi deg, uten å kunne tilby mer enn ti-tjue kroner. Uten å kunne tilby mer enn en ussel pengesum. Grunnen til at jeg overser deg, eller ser vekk, er fordi jeg får vondt. Jeg er egoistisk som later som at jeg kjenner din smerte, fordi det gjør jeg ikke. Jeg kjenner min smerte. I viten om at du sliter med å få råd til grunnleggende ting, som jeg tar for gitt. I viten om at rus er alt du streber etter, når du i hovedsak kunne - på lik linje med alle andre - strebet etter en jobb, en utdanning, et godt sted å bo. Men du er fanget. Og jeg vet; uansett hvor mange rundstykker, ti-kroner eller smil jeg gir deg, så får du ikke det du trenger. Det du fortjener. Du får ikke en god livskvalitet. Jeg snur meg vekk, fordi jeg vil ikke se. Jeg vil ikke vite at i dette landet, så står folk som deg; ensom, trist og alene, uten evne til å forsørge hverken deg selv eller andre. Uten en god livskvalitet. Uten en ekte, gjennomsyret glede. Jeg snur meg vekk, fordi jeg ikke har ressursene til å hjelpe deg.

Men jeg ser deg. Og vil fortsette å gi det jeg kan. Jeg vil kanskje noen ganger unngå å se deg i øynene, kanskje til og med bare gå forbi når du prøver å få kontakt. Noen ganger fordi jeg har det travelt, og andre ganger fordi jeg later som. Men når jeg kan, så vil jeg gi.