Liv eller lek?

Der stod hun. Rett foran meg. Øynene hennes stirret min vei og jeg stirret tilbake. Øynene hennes rørte ved meg, og fikk skuldrene mine til å berøre ørene mine. De var så sorgfull og tung, og jeg krympet meg av å kjenne smerten de sendte ut. 

Vi balanserte på samme, ustabile, falleferdige mur. Hun kalte den livet, mens jeg kalte den en lek. Hun var sorgfull og jeg smilte. "Førstemann til enden, da. Kom igjen!" jublet jeg omtrent, mens jeg fokuserte på å ikke falle ned. Der gikk jeg - med utstrakte armer for å holde balansen, med et gledelig smil om munnen og vissheten om at det ikke gjorde noe om jeg falt av muren. Der gikk jeg, uten aning om at hun bak meg lekte en annen lek enn meg.